Køprising, eller rushtidsavgift som det også kalles, er i dag i bruk i en rekke større byer i Norge og Europa. Hensikten er å begrense antall biler i bestemte perioder av døgnet hvor forurensingen er høy og luftkvaliteten lav. Det er ikke tvil om at mengden svevestøv og bilkjøring henger sammen og helseplagene grunnet dette er enorme. De totalt kostnadene denne forurensingen legger på samfunnet er vanskelig å beregne,men vi vet at det snakk om titalls millioner hvert år.
Køprising gir bedre kollektivtrafikk
Mange har kritisert køprisordningen for å bare være en ny form for beskatning av bilister, som allerede betaler noen av verdens høyeste bilavgifter. Faktum er at noe må gjøres, vi kjører mer og mer, og de fleste husstander i Norge har i dag 2 biler. Vi må alle betale for konsekvensene denne kjøringen har på miljøet. De største kommunene i Norge har i mange år jobbet for å forbedre kollektivtilbudet de har å tilby sine innbyggere, men selv nye traseer og nye busser har ikke klart å tiltrekke seg nye kollektivbrukere i stor nok grad. Mange hevder kollektivtrafikk tar for lang tid og derfor benytter de seg ikke av tilbudet. Faktum er at køprising også hjelper kollektivtrafikken, jo flere som lar bilen stå i perioder der kapasiteten på veinettet er sprengt, jo raskere kommer busser og trikker seg fram. Man kan se flere gode argumenter for køprising, men motstanderne er ikke tomme for argumenter heller. De hevder blant annet at køprising er feil da den treffer skjevt sosialt og at kapasiteten på kollektivtrafikken allerede er sprengt, slik at innbyggerne ser seg tvunget til å bruke bil for å komme fram uansett. Videre hevder motstanderne at inntektene bare er for en ekstra beskatning å regne. Hadde inntektene kommunene får fra køprising blitt investert i nye og forbedrede kollektivtilbud, er det flere som sier de ville støttet løsningen. De fleste trafikkforskere anbefaler køprising, blant annet forskere ved Transportøkonomisk institutt. Køprising anbefales også av NHO, Civita og Statens vegvesen.
Bomring og redusering i biltrafikken
Norge er i dag å anse som en pioner med tanke på bompenger og køprising. Europas tre eldste bomringer er norske; Bergen åpnet i 1986, Oslo i 1990 og Trondheim i 1991. Grunnlaget for bomringene var pengerulling til nye samferdselsprosjekter, og den positive bonuseffekten var redusert biltrafikk. Differensiering i prisen man betaler ved bompengepassering ble bestemt ved endring av vegtrafikkloven i 1989. Trondheim har alltid benyttet seg av ulik pris til ulik tid på døgnet. Bergen har i perioder forsøkt ordningen mens Oslo fram til 2016 har valgt fastpris døgnet rundt. Trondheim var i sin tid første av de tre til å fjerne bomringen sin, men allerede etter 4 bomfrie år ble bomringen reinstallert og køprising var atter en gang en del at trøndernes hverdag. Etter innføringen av køprising i 2010 har Trondheim opplevd en reduksjon i rushtrafikken på neste 10%. I Bergen viser tall at køprising har redusert trafikken med 14%. Oslo har vedtatt å starte køprising 1. Mars 2017. Man forventer en reduksjon i biltrafikken på opp mot 15%.
Køprising er nok kommet for å bli i Norge. Flere byer som ikke har bomringer, vurderer i disse dager innføring av køprising. Både Stavanger, Sandnes, Fredrikstad, Sarpsborg og Tromsø vurderer innføring av køprising i 2017. Mange vil hevde at det ikke er grunnlag for køprising i byer som Sandnes og Tromsø, og at det er statens belønningsordning for bedre kollektivtransport og mindre bilbruk i byområdene som ble innført i 2014 som er årsaken. Kommunene hevder køprising er et nødvendig miljøtiltak mens motstanderne mener det bare er en unnskyldning for å motta mer statlig støtte til kollektivløsninger.
